Ole Paus er igjen klar for sommer turne nå er han igjen på veien alene uten
sin rustne halvdel.

Ole Paus har vel aldri passet tittelen nasjonalskald, til det har han laget for
mye bråk og huskestue de siste førti-og-noe år som artist, poet og forfatter.
Han har smekket oss over fingrene ved ethvert tilløp til bourgeoisie og
selvtilfredshet helt siden debuten “Der Ute - Der Inne” (1970), og
oppfølgeren, klassikeren “Garman” (1972).

Senere på sytti-tallet kom en serie plater der Paus ikke bare revitaliserte
den middelalderske nidvisen, han foregrep også internettets umiddelbare
musikk-publisering; Paus-posten ble som oftest skrevet, innspilt og utgitt på
under en uke, og inneholdt stort sett besk satire og harselering med
navngitte kulturpersonligheter og politikere. En stund forsvant nesten
poeten og kunstneren Ole Paus i all støyen.

Det er et talende og ganske Pausk paradoks at "Mitt Lille Land" ble utgitt
nærmest som et partsinnlegg i den mest polariserende striden i norsk
samfunnsliv de siste førti årene: EU-avstemningen i 1994.

Den gangen oppfattet noen sangen som bitende ironi, men det var i følge
Paus selv aldri meningen. Og gjennom tjue års bruk har Mitt Lille Land
rykket stadig nærmere side 1 i den Nasjonale Norske Sangboka.
Herr Paus fører et propert språk. Han vet å lodde arbeidsomme,
protestantiske norske ord med en vekt de sjelden har i sitt daglige virke
som sakprosa og småsnakk i busskøen.

"Den Tøffeste Gutten I Himmelen", om redaktør Tore Olsen som omkom i
bilen sin på vei hjem fra Sverige med det ferske opplaget av rock-
magasinet BEAT i bagasjerommet, er en annen Paus-tekst som har vokst
på seg en dypere klang enn den hadde da den kom ut. "Innerst I Sjelen",
som Sissel Kyrkjebø gjorde sitt kanskje fineste stykke musikk ut av, er en
tredje. "Engler I Sneen" ble en Jonas Fjeld-klassiker og starten på et langt
og fruktbart musikalsk partnerskap.

Ole Paus er nesten skummelt produktiv; det lar seg ikke gjøre i et lusent
promo-skriv å trekke fram alt som fortjener oppmerksomhet i en over førti år
lang karriere, innbefattende noen-og-tredve plateutgivelser, bøker, teater,
film og en opera-libretto. Når Paus legger ut på turné blir det heller ikke lett
å plukke et representativt tverrsnitt, men som han har demonstrert gjennom
tv-serien “Hver Gang Vi Møtes”, er det formidleren Ole Paus vi løser billett
for å oppleve: Om det handler om konebanking i IKEA-sofa, Mærsjer og
Pårsjer, om hvorvidt ting var bedre under krigen, eller mødre som er eller
ikke er “ei ku”, er ikke det essensielle poenget i en helaften med Ole Paus.
Poenget er: Vi vil høre Ole synge.